Hjemme hos andre: alle stedene jeg ikke bor

Første gang jeg kom inn i leiligheten vi bor i tenkte jeg at den var perfekt. Selv med lunken caffelatte-melkeskvett farge på soverommet, ivrig-turkist kjøkken med barbenk og stue med rødt barokk-tapet. Alle disse tingene gjorde leiligheten til Eva og Inge, som bodde her før, til et sted jeg ville bo. Det var bare det at når vi begynte å bo her så merket vi raskt hvor dunkelt soverommet var - og så en morgen var det ikke lysebrunt lenger, men hvitt. Den samme morgenen, eller kanskje før, merket vi hvor utrolig ukomfortabelt det er å sitte å dingle på barkrakker når man er veldig trøtt og skal spise frokost. Og så var ikke kjøkkenet heftig turkist lenger heller, og barstolene havnet på loppemarked. Barokktapeten i stua har alltid vært stilig, den var bare feil farge, for hodet mitt tåler ikke rødt så godt. Noe som jo er litt uheldig. Og så en dag var ikke stua rød lenger, men "Mot kveld" mørke blå-lilla. Og da vi sto og beundret resultatet i dag kjente jeg hvordan skuldrene mine senket seg og jeg slappet av. Den røde barokkveggen ville passet strålende i noen andres stue, men ikke der jeg bor.

Heldigvis bor jeg her: