Et strykejerns bruksområder: eller tips-skolen del to

Her har man levd store deler av sitt liv med en ide om at strykejern, de brukes til å stryke klær med. Punktum. Vel, så feil kan man ta. Først finner man ut at det er utmerket å bruke strykejern til å fjerne stygge merker i bordlakken. Og så når man får stearinflekker på ikea-sofaen og spør internettet om hjelp- det vil si at man googler kjerringråd - så finner man ut at det naturlige valg av redskap for å løse problemet er å finne frem strykejernet.

Man gjør så her:

1. Ta et bilde for å dokumentere flekken.
2. Legg et tørk kjøkkenpapir over flekken (type torky eller noe annet, vanlig papir funker også visstnok).
3. Stryk over med et strykejern uten damp.
4. Flekken er vekk.

1.

2.

3.

4.

Det er jo nesten magisk! Eller så er det bare lett å imponere meg. Eventuelt.

Gavetips for nieser

Jeg er tante til to under-skjønne* piker. De er nesten det fineste jeg vet om. Og snart har hun minste bursdag. Mammaen sa at det ikke var så viktig hva hun fikk, bare hun fikk en pakke å pakke opp. Dermed føltes det litt feil å løpe ut å bruke penger på noe som bare skulle pakkes opp. Særlig når tante har en lamineringsmaskin, ekstra god tid til å google og kjennskap til Norway designs papiravdeling. Resultatet ble fargeleggingsbok:

Når man har en kjæreste som kan photoshop så er det også
bare naturlig at den lille selv er med i fargeleggingsherligheten.

Den eldste har også snart bursdag, men ettersom tante, i konkurranse med seg selv om å være verdens beste tante, så godt som blakket seg på Disney on Ice ved å kjøpe popkorn OG sukkerspinn så ble det naturlig å finne frem lamineringsmaskinen en gang til.




Og så er det nå en gang sånn at det er for få bannere der ute i verden. Og når man er en tante med forkjærlighet for Miranda July og man attpåtil av og til dumper innom Martha Stuart online ja, da sier det seg selv at de to små prinsessene må få hvert sitt banner til å henge over sengen sin. Det skulle nå bare mangle.

*under, som i mirakel...

Om hvorfor en georgine er en georgine og ikke en krysantemum

Min mormor var en liten spinkel dame, diametralt motsatt av de blomstene hun elsket så høyt. Hun bodde sammen med morfar i et lite, hvitmalt hus i en enorm hage inntil en liten skog. Hagen var full av blomster og bærbusker - og alltid velstelt. Det var stemor, rips, roser, ridderhjerte, solbær, bringebær og allverdens stenbeddblomster, men viktigst og mest fremtredende var georginene. Rundt om på plenen stod de i sine egne små bed og raget høyere enn det meste annet. Jeg har et bilde av mormor og meg i skyggen av en av dem; og den var flere hoder høyere enn den høyeste av oss, som på det tidspunktet var mormor.

Georginer er, foruten å være mexicos nasjonalblomst, oppkalt etter Carl von Linnès elev Andreas Dahl og har følgelig det latinske (og engelske) navnet Dahlia. De er også, ettersom de opprinnelig kommer fra langt varmere strøk enn Norge nokså sarte. Og om vinteren må de følgelig tas inn og oppbevares godt pakket inn for frosten. Mormor derimot var, selv om hun var liten og vever, ikke spesielt sart. Hun imponerte små barnebarn med å vise frem ståltråden i den høyre albuen hennes - som etter at hun hadde blitt trukket ned en stentrapp i et forsøk på å holde igjen familiens ivrige tispe med løpetid hadde fått operert inn.

I mitt minne står mormor på en evig grønn plen, klippet med perfeksjon, og kniper av visnende georgineknopper slik av de nye blomstene skal få rikelig med lys og plass. Himmelen er evig blå, men hagen tørker aldri. Og et sted i bakgrunnen rusler morfar på vei ned i verkstedet for å fullføre sitt siste prosjekt.

Dette er en krysantemum og ikke en georgine, men det er det nærmeste jeg kommer akkurat nå.

Litt over middels ivrig

Det viser seg at det jeg ser på som en dårlig kombinasjon, ikke nødvendigvis oppfattes på den måten av alle andre. Når jeg i begynnelsen av oktober syntes det begynte å bli litt i overkant kjølig, og ikke minst glatt, for å sykle og fant det for godt å sette syklene i nærmeste kjeller (den kjelleren er imidlertid cirka tre kvarters sykkeltur unna...) så er det ikke umiddelbart sånn at alle andre er enige med meg i det. Jeg skjønner at det finnes piggdekk til sykler, men den velten jeg så en morning for et par uker siden tyder på at ikke alle praktiserer det. Jeg vet også at det ikke er alle som har en kjeller eller en bod eller en garasje å sette syklene sine i. Jeg vet til og med at selv om jeg synes det har snødd mer enn nok i vinter, så har det egentlig ikke snødd så mye.
Men når det så snødde så mye, og ingenting: hverken bil, buss eller menneske, kom seg frem eller tilbake i begynnelsen av denne uka, så tenkte jeg at sykkel hvert fall var uaktuelt. Det viste seg at jeg tok feil.

Gærningene sykler uansett.

Observasjoner om frihet.

Barbie had thought of releasing the parakeet many times. But the deciding factor, even with the certainty of a mother's wrath, had been the photo session. In one of the photos, Hamilton Waverly had perched Barbie on a rung inside a large bird cage, and the trapped feeling it caused was enough to make her reconsider her pet's situation. Also there was the possibility of giving the cage to Mab as a present - not to confine her there, of course, just as a place for her to play, a sort of summer cottage.

She opened the tiny door and the bird stepped out onto her finger. Its tiny claws reminded Barbie of Mab's slightly long toenails. It looked at her, hesitated only briefly, and then flew away. Barbie hoped it would find a flock of other escaped or freed domestic birds somewhere in the valley. At least the chance og that happening was better than the chance of Mab finding more girls like her. And after being inside a cage, Barbie was sure the risk was worth it.

Francesca Lia Block, I Was a Teenage Fairy.

Ettersom det henger et fuglebur over bordet og leker lampe
ble det tvingende nødvendig å lage litt kunst med fugler uten bur.

Oppdatering: stuevegg

Vi har gått til innkjøp av rammelister fra clas olhson, veldig billige rammer fra søstrene grene, tapetprøver fra laura ashley (de fikk vi strengt tatt) og fuglebur på salg fra chicas og venner.

Litt uklart bilde, men mørke kvelder og motstand mot blits kan gjøre det...

Vi var dessuten innom hobbybutikken, og plutselig, uten å egentlig ville det, hadde vi laget to lamper og ikke bare en.
Jaja. Sånt som skjer av og til det.

Hjemme hos andre: alle stedene jeg ikke bor

Første gang jeg kom inn i leiligheten vi bor i tenkte jeg at den var perfekt. Selv med lunken caffelatte-melkeskvett farge på soverommet, ivrig-turkist kjøkken med barbenk og stue med rødt barokk-tapet. Alle disse tingene gjorde leiligheten til Eva og Inge, som bodde her før, til et sted jeg ville bo. Det var bare det at når vi begynte å bo her så merket vi raskt hvor dunkelt soverommet var - og så en morgen var det ikke lysebrunt lenger, men hvitt. Den samme morgenen, eller kanskje før, merket vi hvor utrolig ukomfortabelt det er å sitte å dingle på barkrakker når man er veldig trøtt og skal spise frokost. Og så var ikke kjøkkenet heftig turkist lenger heller, og barstolene havnet på loppemarked. Barokktapeten i stua har alltid vært stilig, den var bare feil farge, for hodet mitt tåler ikke rødt så godt. Noe som jo er litt uheldig. Og så en dag var ikke stua rød lenger, men "Mot kveld" mørke blå-lilla. Og da vi sto og beundret resultatet i dag kjente jeg hvordan skuldrene mine senket seg og jeg slappet av. Den røde barokkveggen ville passet strålende i noen andres stue, men ikke der jeg bor.

Heldigvis bor jeg her:

Jeg vil ha en liten hund (eller aller helst en stor en, men sangen går ikke sånn)

Av og til skjer det ting som gjør at hjertet ditt vokser litt ekstra, i julen har det skjedd to ganger. Tilfeldighetene ville ha det til at begge gangene var hos svigers - en i Bergen, en i Førde.
Første gang var i form av en stabeis. Et lite uhyre som hoppet opp i sengen og satte seg midt på ryggen min mens det enda var litt for tidlig. En liten krabat som ikke hadde noen planer om å la høyde eller korte ben være en begrensning for noe som helst. Møt Dennis, en tre år gammel beagel med verdens mykeste ører.


Andre gang i form av et hyperaktivt lite vesen. En ulldott med verdens største ambisjoner; mens resten av Norges hunder lå under en sofa sto hun parat til å fange alle verdens raketter på nyttårsaften og vise dem hvem som er sjefen. Hårballen full av floker kom inn i mitt liv dansende på to og sa i fra om alt som var nytt eller bare litt forandret: "HEI! Hvem flyttet den stolen en meter???!!" Det så et øyeblikk ut som børsting av floker var utilgivelig, men hun glemte seg fort og så var vi venner igjen. Møt Mira, halvvannet år og fullstendig blottet for selvinnsikt.

Jeg tror 2009 er året jeg får meg hund....