Om hvorfor en georgine er en georgine og ikke en krysantemum

Min mormor var en liten spinkel dame, diametralt motsatt av de blomstene hun elsket så høyt. Hun bodde sammen med morfar i et lite, hvitmalt hus i en enorm hage inntil en liten skog. Hagen var full av blomster og bærbusker - og alltid velstelt. Det var stemor, rips, roser, ridderhjerte, solbær, bringebær og allverdens stenbeddblomster, men viktigst og mest fremtredende var georginene. Rundt om på plenen stod de i sine egne små bed og raget høyere enn det meste annet. Jeg har et bilde av mormor og meg i skyggen av en av dem; og den var flere hoder høyere enn den høyeste av oss, som på det tidspunktet var mormor.

Georginer er, foruten å være mexicos nasjonalblomst, oppkalt etter Carl von Linnès elev Andreas Dahl og har følgelig det latinske (og engelske) navnet Dahlia. De er også, ettersom de opprinnelig kommer fra langt varmere strøk enn Norge nokså sarte. Og om vinteren må de følgelig tas inn og oppbevares godt pakket inn for frosten. Mormor derimot var, selv om hun var liten og vever, ikke spesielt sart. Hun imponerte små barnebarn med å vise frem ståltråden i den høyre albuen hennes - som etter at hun hadde blitt trukket ned en stentrapp i et forsøk på å holde igjen familiens ivrige tispe med løpetid hadde fått operert inn.

I mitt minne står mormor på en evig grønn plen, klippet med perfeksjon, og kniper av visnende georgineknopper slik av de nye blomstene skal få rikelig med lys og plass. Himmelen er evig blå, men hagen tørker aldri. Og et sted i bakgrunnen rusler morfar på vei ned i verkstedet for å fullføre sitt siste prosjekt.

Dette er en krysantemum og ikke en georgine, men det er det nærmeste jeg kommer akkurat nå.