Besteforeldrene...

Morfar var helsetrøye under skjorta og grått stritt hår. Morfar var varme sommerklemmer og snille øyne. Morfar var sterke armer og store hender som kunne bygge nesten alt. Gyngeelefant og dokkestue. Vevstol og utedo. Seljefløyte og huske. Puffer og bokhylle. Til barnebarn og døtre, til kone og hus. Morfar kjørte en lyseblå saab og kjøpte haribo gummibjørner og twist. Morfar kilte små barnebarntær med gyllengule strå og sang regler. Morfar var en lavmælet mann med alvor og et stort sjenert smil som varmet. Morfar pløyde, sådde og sanket, og en gang fant han en porselensdukke i en åker som lenge stod i et forlatt jenterom.

Mormor var liten og vever, med sirlig permanent-hår. Mormor bakte Tosca-kake og strikket ullsokker. Hun sang Jeg vet en deilig have for små barnebarn som ikke fikk sove. Mormor var georginer i fult flor og dixie-karameller. Mormor ble gjennomsiktig og kunne ikke sitte stille, og en dag orket hun ikke mer. Men nokså lenge før det leste hun Torneroseboken til jeg kunne den utenat. Hun var kilen inne i håndflatene og likte seg best på kjøkkenet med den gyldenorange linoleumen og det halvmørke spiskammerset.

Besteforeldre nostalgi