... fikk vi malt stua hvit. Eller det vil si den var jo hvit. På en måte. Nå er den hvit på en ren måte. Det var den på mange måter ikke før. Det er noe med det å bo rett ved siden av en trafikkert vei: Ting slutter fort å være hvite. Og når vi først malte stua hvit, så var det jo bare naturlig å fortsette med gangen. Og når man finner et fint kontaktpapir på etsy, så er det jo bare naturlig å pusse opp stuebordet, siden det er fra IKEA og er litt kjedelig i utgangspunktet. Og siden man først er i gang, og det i en bakgård på Bislett stod noen gamle vinduer og råtnet i en snøhaug, hvorfor ikke ta det med hjem og pusse det opp og sperre litt for innsynet til naboene på andre siden av gata? Det er jo ikke som om jeg har andre ting - som masterinnspurt - å tenke på.
A whitere shade of pale. (Helt til venstre)
Nytt bord. En del blankere enn det pleide å være. Litt flere hvite blomster inni. IKEAs potensiale...
Enda hopper ikke barna fra stupebrett og flytebrygge, men i blåveisen blomstrer i skogen. Måkene har ikke begynt sin sommersang, og hjertet i fjellet er for alltid hugget i stein.
Det har på en måte vært stille før stormen i det siste. Hvis stormen er masteroppgaven og klimaks er 1. mai. Eller det vil si 30. april. Men det skjer ting likevel. Ting har blitt funnet, ting har blitt reddet, pusset opp og malt. Blomster har blitt kjøpt, blomster har visnet og blitt fotografert. Smoothie har blitt laget og drukket. Turer har blitt gått, og nye stier har blitt utforsket. Mye har vært akkurat som det pleier, det er bare litt storm på samme tid.
Roser har visnet stille på blondeduken i vårlyset.
Blomsterbutikken som lyser opp tilværelsen hver gang jeg titter ut av soveromsvinduet fikk inn syriner fra Nederland. Alt minner meg om Amsterdam fortiden. Det er bare fordi jeg absolutt ikke kan reise noe sted akkurat nå. Men blomsterbutikken solgte meg syriner til 50 kr. Og syriner lukter mai og lykke, og det er helt ok.